Idag bjuder vi läsarna på en välskriven och tankeväckande analys av den norska försvarsomställningens premisser som har publicerats i Norges forsvar 4/2011. Analysen är gjord av Øystein Steiro Sr, som tidigare bland annat har varit säkerhetspolitisk rådgivare och analytiker vid Norsk Institutt for Strategeiske Studier. Försvar och Säkerhet vill gärna öka kunskapen om omvärlden och Øystein Steiro Sr's analys är relevant även för svenska förhållanden.
Av Øystein Steiro Sr
Den som hadde trodd at tidligere forsvarssjef Sverre Diesen nå som han selv er gått over i pensjonistenes rekker, skulle følge sin egen henstilling til andre pensjonerte offiserer om å ligge unna forsvarsdebatten, har tatt skammelig feil. I sitt utrettelige forsvar for forsvarsreformen har han den siste tiden vært nesten allestedsnærværende i form av fordrag, seminarer, intervjuer og artikler, og nå også i bokform. Det er bra for forsvarsdebatten, men alt i Diesens enkle forestillingsverden er dessverre ikke like bra.
Den diesenske retorikken, de mange forenklingene og de usaklige stråmanns-argumentene står i sterk kontrast til den tilsynelatende faglige og vitenskapelige fremstillingsformen Diesen prøver å pakke sitt budskap inn i. I Diesen univers er verden stort sett delt i to. Det minner litt om det dikotome fiendebildet under den kalde krigen. Man er enten for fornyelse eller for forvitring. Man er enten enig med Disens versjon av hva modernisering av forsvaret innebærer, eller så begår man den klassiske feil å ”forberede seg på forrige krig og ikke på neste” eller man har ”bevisst eller ubevisst andre vikarierende motiver”, er styrt av ”tradisjonsbundne følelser og forestillinger, distriktspolitiske interesser eller interessene til egen forsvarsgren”, ” har en følelsesladet begeistring for den gamle forsvarsmodellen” eller ”mangler den grunnleggende forståelsen for disse sammenhengene”. Meningsmotstandere tillegges alle slags tvilsomme motiver. Dermed flyter skillet mellom analytikeren og propagandisten Diesen over i hverandre.
Når først Diesen som tidligere forsvarssjef og kanskje den som best kvalifiserer til betegnelsen som ”forsvarsreformens far” tar til pennen, kunne man kanskje forventet en mer dyptpløyende redegjørelse for de forutsetningene som ligger til grunn for forsvarsreformen. I så måte blir man imidlertid skuffet. Diesen begrunner forsvarsreformen og overgangen fra et stort personellkrevende mobiliseringsforsvar innrettet på å ivareta vår nasjonale sikkerhet til et lite mobilt og teknologiintensivt innsatsforsvar først og fremst innrettet mot internasjonale operasjoner og mindre kriser og konflikter i nærområdene, med det han karakteriserer som tre grunnleggende historiske utviklingstrekk.
Først og fremst mener han at den sikkerhetspolitiske utviklingen etter den kalde krigen innebærer at en ny omfattende krig ikke lenger kan finne sted som en følge av de siste tjue års politiske og økonomiske integrasjon i Europa samt bortfallet av totalitære ideologier. Dette er jo en sympatisk teori, men ikke noe mer. Det er heller ingen ny teori. Frihandelsforkjemperen og filosofen William Cobden formulerte samme resonnement om sammenhengen mellom frihandel og fred for drøyt 180 år siden. Den økonomiske integrasjonen mellom landene i Europa har vært en vedvarende prosess siden den industrielle revolusjon. Det er to verdenskriger senere vanskelig å se at utviklingen i EU de siste tjue årene fundamentalt kan ha endret dette til en evig garanti for fred. Diesen synes dessuten helt å se bort ifra at Norge er i en særstilling som en liten nasjon med grenser til en stormakt i en region som med anslagsvis 23 % av verdens fremtidige reserver av hydrokarboner har potensial til å utvikle seg til et geopolitisk brennpunkt eksponert for stormaktsrivalisering etter klassisk mønster.
Diesens andre forutsetning, er at oppfinnelsen av mikroprosessoren har medført et militærteknologisk paradigmeskifte som innebærer at ”vinneren tar alt” for den part som har det mest moderne utstyret slik at det tallmessige styrkeforholdet blir nærmest uten betydning. Det er riktig at nye elektroniske sensorer som gir et tilnærmet sanntidsbilde av slagmarken kombinert med presisjonsvåpen levert fra plattformer på stor avstand, kanskje kan tåle sammenlikning med oppfinnelsen av kruttet, det riflete løpet og bensinmotorens militære anvendelse. At teknologi og utstyr erstatter personell og at kvalitet erstatter kvantitet, er imidlertid en oppkonstruert problemstilling hvor Diesen nok en gang trekker slutninger ut i det ekstreme.
Dette er noe amerikanerne og ISAF-styrken allerede dyrekjøpt har fått erfare i Irak og Afghanistan hvor Taliban og Al-qaeda taper slagene, men åpenbart vinner krigen til tross for deres særdeles enkle og primitive virkemidler. Diesen har åpenbart glemt Napoleons gamle visdomsord om at i krig teller moral og mennesker i forhold til kanoner og utstyr i forholdet 3 til 1. Samtidig blander han sammen teknologiens betydning på taktisk og på strategisk nivå. Overlegen teknologi kan være avgjørende for å vinne slag, men det er troppenes volum, stridsmoral, øvingsgrad og vilje til å tåle tap som vinner kriger. Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i data-alderen. Amerikanerne har omsider skjønt dette, og er nå i ferd med å revidere sin doktrine og på nytt prioritere tropper fremfor teknologikomponenten.
(Den som er interessert i å lese mer om dette bør skaffe seg Trender i militære operasjoner, Dalhaug, Geiner og Ydstebø, FFI-rapport 2010/00629. Dette er en viktig rapport som reiser flere motforestillinger til sentrale premisser for forvarsreformen og som kommer til å få føringer for forsvarsdebatten fremover.)
Riktig galt bærer det imidlertid av sted når offiseren og ingeniøren Diesen begir seg ut på samfunnsvitenskaplige utlegninger for å forklare den tredje hovedpremiss for det lille, mobile, teknologiintensive og kostbare innsatsforsvaret vi nå er endt opp med. Diesen begrunner sin teknologitro og manglende tiltro til vernepliktsordningen med at dagens ungdom pga. velstands- og velferdsutviklingen ikke lenger egner seg som soldatmateriell som en følge av dens manglende ”fysiske styrke og mental robusthet” og pga. en makelighetskultur som ”har redusert antall mennesker som driver turskiløping og andre tradisjonelle norske fritidsaktiviteter med militær overføringsverdi”. I tillegg kommer ifølge Diesen at ”Befolkningen i stigende grad oppfatter seg som statens kunder og klienter og i avtagende grad som dens borgere” som er rede til å ofre sine liv for fellesskapet.
Resonnementet har åpenbart noe for seg. Oljeøkonomien og fremveksten av velferdsstaten har ikke bare vært positiv for arbeidsmoral og samfunnsansvar. Men det er ikke noen grunn til å tro at ungdommens vilje og fysiske evne til å forsvare fedrelandet er noe mindre i dag en da Diesen var rekrutt. Hva fysisk skikkethet angår, må det voldsomt økte fokuset på friluftsliv, jakt fiske og ekstremsport i brede ungdomsgrupper de siste årene ha gått Diesen fullstendig hus forbi. Med respekt å melde minner disse hobbysosiologiske betraktningene mer om den eldre generasjons evige syn på ungdommen som udugelige eller i alle fall mindre skikket enn de selv.
Akesepterer man Diesens premisser, følger konklusjonene av seg selv. I så fall er det forsvaret vi har endt opp med kun et spørsmål om logiske utledninger. Problemet er imidlertid at de politiske, teknologiske og samfunnsmessige forutsetningene som forsvarsreformen hviler på, utgjør et heller vaklevorent korthus av teorier som hver for seg og samlet rett og slett er feil eller sterkt spekulative, og som i alle fall er såpass usikre at det er uforsvarlig å basere forsvarsstruktur og landets sikkerhet på dem.
Det er jo heller ikke slik at man enten er for eller mot modernisering. Alle er klar over at det gamle invasjonsforsvaret er gått ut på dato og at teknologisk fornying er en kontinuerlig prosess i forsvaret som i alle andre sektorer. Det dette dreier seg om er om det norske forsvaret og særlig landmakten skal være innrettet og dimensjonert som et lite, mobilt ekspedisjonskorps med kort deployeringstid først og fremst innrettet mot internasjonale oppdrag, eller om det skal være utstyrt og innrettet for å ivareta en høyest mulig forsvarsterskel og bidra til stabilitet i våre nærområder.
Til dette trenger vi en adekvat landmakt. Noen må ivareta det territorielle forsvaret og forsvare baser og infrastruktur. Da blir det ikke et spørsmål om enten eller som i det dikotome diesenske univers, men om hva som er den mest kostnads- og stridseffektive balansen mellom teknologi og personell, mellom kvalitet og kvantitet, mellom deployeringstid og mobiliseringsevne, mellom utstyr av dyreste sort og utstyr som er godt nok, mellom investeringer på den ene siden og økonomi til lønninger, øving og drift på den andre siden.
Med forsvarsreformen er balansen i forsvarsmatrisen totalt forrykket og vi har med avviklingen av det gamle mobiliseringsforsvaret samtidig avviklet vår nasjonale forsvarsterskel. Med under 2% av det volumet hæren hadde under den kalde krigen er landmakten i total ubalanse volummessig samtidig som forsvaret av den nordlige landsdelen er gitt opp. Marinen er utstyrsmessig bedre stillet i forhold til de behov vi har med våre utstrakte havområder, forutsatt at U-båtvåpenet beholdes og oppgraderes og at det blir allokert ressurser til øving og drift slik at ikke de nye krysserne og korvettene forblir liggende i bøyene. Luftforsvaret vil med utskiftingen til nye F-35 kampfly være adekvat gitt at det også blir allokert nødvendige ressurser til øving og drift samt til nærforsvaret av flyplassene.
Det er sjeldent i den offentlige diskurs at noen så til de grader opphøyer seg selv på saklighetens vitenskapelige pidestall på et så spinkelt grunnlag til noe så spekulativt som det å spå sikkerhetsutviklingen 20 år frem i tid. Men om man skal gi kreditt til Diesen for noe, må det være hans utrettelige påpeking av den manglende balansen i forsvarsbudsjettet mellom forsvarets oppgaver og de ressursene som stilles til rådighet samt ubalansen mellom investeringer og drift. Dette er først og fremst politikernes ansvar. Men det er kanskje ikke så merkelig at det er blitt slik når politikerne er blitt forledet til å tro at en territoriell trussel kun er en teoretisk mulighet og at avansert forsvarsteknologi uansett løser det meste. Da blir forståelsen mindre for at det samme høyteknologiske utstyret må bemannes og at personellet som drifter utstyret må øves, at noen må forsvare de teknologiske plattformene hvor utstyret er installert samt at selv om teknologi er viktig, er det soldatenes trening, forsvarsvilje og evne til å tåle tap som til syvende og sist er avgjørende.
Du vet väl om att du kan följa oss på Facebook: Försvar och Säkerhet och på Twitter @Forsvarsakerhet
